Getting there...

Søndag 21. august var dagen endelig kommet. Vi skulle til USA. Til byen Indiana i staten Pennsylvania. Det var ganske uvirkelig at vi plutselig skulle dra etter måneder med søknader, utfylling av papirer og skjemaer på nett, ambassadebesøk og masse mas og forvirring. USA slipper som kjent ikke inn hvem som helst, men vi skulle heldigvis få lov til å bo i Indiana i fire måneder.

Men å komme seg til Indiana skulle vise seg å ikke være så enkelt. Flyet fra Oslo til Newark ble 30 minutter forsinket. I og med at vi bare hadde fire timer på oss til å komme oss fra Newark til LaGuardia flyplass begynte jeg å bli litt nervøs. Men det var ført ved bagasjekarrusellen jeg begynte å tvile på om vi ville rekke flyet til Pittsburgh. Det var masse problemer med å få ut bagasjen vår, så vi måtte vente kanskje en time før vi var klare til å gå.

Etter masse frem og tilbake kom vi oss endelig på shuttelen vi hadde bestilt. Den tok oss tvers gjennom vakre Manhattan, og det var litt av en viljestyrke som måtte til for ikke å hoppe ut av minibussen på rødt lys.

Vi kom i hvertfall frem til LaGuardia flyplass én time etter at flyet vårt skulle ha gått. Så da vi gikk til skranken for å finne ut av hvordan vi skulle komme oss til Pittsburgh sa damen bare "You didn't miss your plane". På grunn av uvær var nemlig sånn ca alle fly forsinket. "Hurra", tenkte vi og løp til gaten. Lite visste vi da om at vi skulle få goood tid på LaGuardia.
Etter å ha ventet i omtrent to timer (heldigvis gikk vi og spiste litt) ble flyet vårt kansellert. Dermed måtte vi stå i en laang kø for å se om vi kunne få nye flybilletter ut av New York samme kveld (klokken var nå rundt åtte). Og det kunne vi! Etter enda litt mer venting kunne vi endelig ta av til Pittsburgh.

Klokken 00.30 var vi endelig fremme på hotellet der vi fikk en god, men alt for kort, natts søvn.